I norsktimene har vi lest om flere modernistiske forfattere. En av dem er Knut Hamsun, som blant annet lanserte sitt litterære program med foredraget ”Fra det ubevisste sjeleliv”. Her sier Hamsun at han tar avstand fra litteratur som ikke tar hensyn til det menneskelige sjeleliv, og bare fokuserer på samfunnet og dens overflate.
Jeg er både enig, og dels uenig med Hamsun. At han kritiserer forfattere før han, ved å si at det de skrev om var til tider svært overfladisk. Han skriver mellom annet at ”[Litteraturen bør] beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander enn med forlovelser og baller”. Men jeg er uenig med at teksten til nå bare har vært overfladisk, for den har vært til dels svært samfunnskritisk. Men at litteraturen har vært ensrettet derimot, kan jeg være enig i.
Når jeg skal svare om jeg syns at litteraturen skal være samfunnskritisk, eller være opptatt av individets sjelstilstand, er det noe som skurrer for meg. For meg er det ikke viktig å pålegge forfattere at de skal skrive på noen måte. For meg kommer god litteratur ut av frihet til å skrive slik man vil. Ytringsfriheten. En god måte å kritisere samfunnet, er også å få innsyn i en persons følelser og tanker. Dermed er ikke litteratur som er samfunnskritisk og den som er opptatt av enkeltindivider, nødvendigvis motsetninger. Samfunnskritiske tekster er kanskje den mest nødvendige, men for meg er litteratur med innblikk i enkeltmennesker mye mer interessant.
Hvilken litteratur liker jeg å lese? Jeg er ikke en person som leser litteratur i noen stor grad. I den vide forståelsen av litteratur, liker jeg å lese avise, samt kulturelle, teknologiske, vitenskapelige og andre aktuelle artikler. Dette er kanskje den mest informative formen for litteratur. Om man spør om litteratur i kunstens betydning, er jeg glad i tekst (og for så vidt film,) som er kreativ. Tekster som inspirer og er tankevekkende, og utfordrer ens egne tanker og meninger.
