Språknormering

Dette halvåret skal eg skrive bloggen min på nynorsk, som er sidemålet mitt. Eg hadde nynorsk som hovudmål på barneskulen og ungdomsskulen. Sidan kommunen min er ein såkalla ”nynorskkommune”, var eg nøydd til å skrive på dette målet da eg var mindre. Etter sju år med nynorsk, syntest eg at det var fornuftig å fortsette med dette målet på ungdomsskulen, men der tok eg feil. Eg merka at eg skreiv betre og lettare på bokmål, og at eg fekk betre karakterar på sidemålet. Då eg begynte på vidaregåande, valde eg dermed å gå over til bokmål som hovudmål og nynorsk som sidemål.

Mange elever vel hovudmål og sidemål, på grunnlag av kva som liknar mest på talemålet. Her fekk eg derimot litt problem. Min dialekt er ei god blanding sunnmørskdialekt, austlandskdialekt, strildialekt, opplandsdialekt og bergenskdialekt. Dialekten min manglar hokjønn, eg seier mellom anna ”en jente”. Samstundes miksar eg mellom nynorsk, bokmål og dialekt i setningane mine: ”Jeg såg ikkje hon”. På grunn av denne miksinga skriv eg svært konservativt bokmål og nynorsk, slik at eg kan skilje på skriftmåla. Sjølv om eg miksar orda på denne måten, liknar bokmål mest på min dialekt. Eg kan velje bort hokjønn, eg bøyar verb slik ein gjer på bokmål, og eg brukar ein god del ord på bokmål, som ein ikkje kan omsetje direkte til nynorsk. Dermed vart det eit naturleg val, å velje bokmål som hovudmål.

Språkpolitikk og språkdebatt

Det norske språket vil stå ovenfor flere utfordringer de nærmeste årene. Engelsk, og andre store språk vil fortsette med å påvirke språket, og vi vil bli nødt til å importere ord, eller lage fornorskede ord i fremtiden. Når vi importerer flere og flere ord inn, mister språket mer og mer tilknytning til det norske, til norsk kultur og tradisjon. Man kan allerede se større bruk av engelske ord og uttrykk i dagligtalen, spesielt i den yngre generasjonen. Dermed vil det for mange også være naturlig å skrive på denne måten. I mine øyne er ikke det noe problem at vi importerer ord, det er heller ikke noe særlig mye vi kan gjøre for å hindre dette.

Presset på det norske språket har blitt stadig større, i takt med teknologiske oppfinnelser. Radio og musikkspillere gav oss sangtekster på engelsk, TV og kino gav oss filmer og serier på engelsk, PC og spillkonsoller gav oss programmer og spill på engelsk, og internett gav oss enda mer engelsk. Stadig import av ord, har også gitt oss domenetap, blant annet det er nesten kun engelsk som blir brukt i lærebøker ved høyskoler og universiteter. At flere faguttrykk blir på engelsk, burde man derimot ikke se på som et problem. Større bruk av engelsk, da også innen faguttrykk, gjør det lettere å arbeide, diskutere og samarbeide på tvers av landegrenser.

En løsning på dette "problemet" skaper muligens også nye utfordringer. Om det norske språket hadde fått en felles rettskrivningsnorm, altså en form for samnorsk, ville det vært mye lettere å motarbeide innvandring av engelske ord og uttrykk. Et felles skriftspråk vil hindre forvirring språkmessig, være mer praktisk og effektivt. Av den grunn ville Norge også tjent økonomisk på å bare ha ett skriftspråk. Men spørsmålet blir da hva dette nye skriftspråket skal basere seg på. Statistisk burde nok bokmål vært sterkest representert.



Ett land, to skriftspråk



I mine øyne er ikke bruken av engelske ord, den største utfordringen det norske språket står ovenfor, men heller stadig større bruk av slang og engelsk rettskriving. Den nye generasjonen har en tendens til å videreføre SMS- og chattespråk til den mer formelle skrivingen. Påvirkning av engelsk, har også skapt flere orddelingsfeil. I fremtiden vil kanskje ikke lenger den norske befolkningen se humoren i feil som ”ananas ringer”, ”appelsin biter” eller ”koke bøker”. For å forhindre dette, burde kanskje norskfaget blitt revidert, eller oppdelt i to fag. Litteraturhistorie og norsk. For i mine øyne er det viktigere at befolkningen kan skrive riktig norsk, enn at de kan mye om gamle norske og internasjonale forfattere.

Selv med radikale bevegelser, og at det er opprettet et eget politisk parti, ett skriftspråk, skjer det endringer i svært liten grad. På grunn patriotisme i hele landet, når det gjelder dialekt og lokal egenart i språket, er det vanskelig å gjøre radikale endringer i språket. Folket er knyttet til språket sitt, det er en del av ens historie, ens kultur, og en del av personens identitet. Derfor blir veldig mange engasjert i språkspørsmål.

For min egen del er jeg ganske opptatt av spørsmål rundt samnorsk. Etter flere revideringer av rettskrivningsregler innenfor både nynorsk og bokmål, har det blitt verre å skille skriftspråkene. Folk blir forvirret, og usikre på hva som er hva. Man kan lese et helt avsnitt av en tekst, uten å vite hvilket skriftspråk som brukes. For å forhindre dette, må vi enten innføre samnorsk, eller større forskjeller på skriftspråkene. Om vi da beholder nynorsk og bokmål, må alle lære seg begge skriftspråkene. Det er helt uforståelig når folk får fritak for et av skriftspråkene, alle må ha opplæring, men å få karakter i sidemål, er derimot en helt annen sak. Det er dog flere fag, eller interessefag hvor karakteren ikke bør være gjeldende (slik som gym, kunst og håndverk, musikk, og mat og helse), hvor sidemål kommer under.

Lyrikk fra 1900-1950

I perioden 1900-950 blomstret omfanget av ulike typer lyrikk. Vi hadde fortsatt klassiske dikt, men etter hvert kom fri sentrallyrikk, modernistiske og politiske dikt.

Fra denne perioden har jeg lest ”Rapsodi over et forfallent liv”, et dikt av Claes Gill, som kom ut i diktsamlingen Fragment fra et magisk liv i 1939. Dette diktet skilte seg veldig ut fra dikt som ble skrevet på den tiden. Formen er veldig fri, og det eneste som gjør at diktet ikke er fullstendig kaotisk og usystematisk, er at strofene i diktet har lik mengde vers.

Det virker som diktet bare er en samling tanker, følelser og fornemmelser. Hele diktet brøt med de tradisjonelle måtene man skrev lyrikk. Gill ramser opp sine opplevelser av tilværelsen, og det som gjør at diktet får en rød tråd, er nettopp at de ulike opplevelsene gir uttrykk for noe mørkt og dystert. Diktet handler om mangel på håp og lykke, muligens død.

Claes Gill

”Rapsodi over et forfallent liv” er dermed modernistisk sentrallyrikk, som er skrevet i veldig frie former.

Personlig synes jeg diktet var tungt å lese og forstå, mye på grunn av mangel på rytme og typiske lyriske virkemiddel. Diktet var oppramsende, og manglet flyt. Sterk bildebruk og utypiske ordvalg gjorde også at diktet ble vanskelig å forstå og analysere. Likevel synes jeg diktet er godt skrevet, og veldig unikt.

Jeg har aldri vært spesielt interessert i å lese, spesielt ikke skjønnlitteratur og lyrikk. Konsum av andres oppdiktede tekster gir meg ikke noe spesielt, dermed blir det ofte tungt og kjedelig. Når jeg leser andres verker, er det mest for å oppnå forståelse av noe, eller for å oppdatere meg om omverdenen. I de tilfellene jeg må lese dikt, begynner jeg alltid å lese gjennom diktet, og undersøker om det er ord og symbol jeg ikke forstår. Jeg prøver så å få forståelse av motivet, tematikken og tanken bak diktet. Dermed blir det mye enklere å lage en analyse eller fremføre diktet med innlevelse.

Når det kommer til å skrive skjønnlitteratur og lyrikk, er det en annen sak. Jeg elsker å dikte og fantasere, men å skrive dikt med dype meninger og tanker er vanskelig. Spesielt om man skal blande inn rim og symbol. Dermed blir mine dikt ofte mer humoristiske og tilfeldige, men likevel klarte jeg å få dikterblyanten i en dikterkonkurranse som ble avholdt på skolen min da jeg gikk i 7. klasse. 

Nyrealismen

Vi har den siste tiden i norsktimene, lest romanutdrag av kjente norske forfattere fra første halvdel av det 20. århundret. Tekstene vi har lest blir ofte betegnet som nyrealistiske. Nyrealismen står sterkest i litteraturen fra omtrent 1900-1920.

Forfatterne og samfunnet var sterkt preget en stadig økonomisk vekst, urbanisering, industrialisering og økende arbeiderklasse. Samfunnsendringen gjorde at nyrealismen både tok opp tema fra realismen og naturalismen, men også fikk nye kjennetegn. Herunder finner man dikternes oppmerksomhet rundt det å skrive om selvrealisering uansett miljø, enkeltmenneskets etiske ansvar, en mer nyansert miljø- og personskildring, samt å beskrive de nye eller lavere samfunnsklassene.

Olav Duun, norsk forfatter.

I de aller fleste tekstene vi har lest, blir arbeiderklassen og underklassen beskrevet. I Johan Falkebergets Gnisten frå helvete er handlingen satt rundt gruvearbeidere. I Langarane av Kristofer Uppdal er hovedpersonene rallere, anleggsarbeidere. Slike miljøer ble veldig sjeldent beskrevet før nyrealismen.



Det etiske ansvaret som enkeltpersoner har, kommer sterkt til uttrykk i Sommarkvelden av Olav Duun. Her må kvinnen i historien gi opp sitt eget barn til en annen familie, fordi hennes nye mann ikke vil ha noe med stebarnet å gjøre. Moren føler seg mer eller mindre tvunget, men føler et sterkt ubehag og får svært dårlig samvittighet. I denne teksten kommer også dialekten i dialogene frem, som var et tegn på et mer lokalt og nyansert miljø.

Personlig synes jeg tekstene i denne perioden er mer interessante enn i tidligere litteraturepoker. Innholdet er mer konkret og forståelig enn de romantiske tekstene, men innholder likevel sterke følelser, tanker og skildringer. Det jeg mislikte mest med tekstene var at de likevel er vanskelig å lese, på grunn av det gamle språket. Det er veldig mange gamle og spesielle ord, som man må forstå før man får med seg sammenhengen. Dermed blir lesingen tung og kanskje litt mindre motiverende. Likevel er innholdet sterkt og veldig godt.

Bildekilde:

http://img.nrk.no/img/505415.jpeg

Skjønnlitterært program

 I det siste har norskklassen arbeidet med et norskprosjekt, hvor vi skal sette sammen og deretter fremføre et skjønnlitterært program. Dette er et mål i læreplanen. Generelt sett har jeg et ganske magert forhold til skjønnlitteratur.  Av de få skjønnlitterære tekstene jeg faktisk har lest, har jeg blitt mer eller mindre tvunget av skolen å lese. Jeg har på ingen måte et dårlig forhold til å lese, men andres oppdiktede historier har aldri fanget min interesse, i alle fall ikke i noen stor grad.   

Jon Fosse

 Til vanlig leser jeg frivillig mye faglitteratur. Blant annet leser jeg mye nettaviser, samt populærvitenskap og populærteknologimagasiner. Når det kommer til skjønnlitteratur, liker jeg mye bedre å dikte egne historier, enn å lese andres. Om jeg skal velge en sjanger jeg liker best, både å lese og skrive, er det noveller. Enkelheten, at alt innholdet er av betydning, samt at noveller ofte er tankevekkende, gjør at novellesjangeren er mest spennende for meg.

Jeg og min gruppe har arbeidet med Jon Fosse, og lagt særlig vekt på hans arbeid innenfor drama. I starten var vi veldig usikker på hva vi ville arbeide med, men hadde veldig lyst til å filmatisere eller dramatisere en forfatters verk. Dermed var det svært naturlig å velge en norsk forfatter, og blant de mest kjente dramatikerne i nyere norsk historie, er nemlig Jon Fosse.

Med vår filmatiserte versjon av Natta syng sine songar håper vi å gi klassen bedre innsikt i norsk dramatikk, og kanskje skape en større interesse for Jon Fosse og hans verk.  I tillegg kan muligens vår dramatisering føre til økt interesse for drama generelt.

Bilder: 

http://media.aftenposten.no/archive/00906/_fossse_Br_d_jpg_906175f.jpg

Tanker om retorikk

Etter noen uker med retorikk som tema for norskundervisningen, skal vi nå skrive om hva vi mener om retorikken. Med retorikk i skoleundervisningen, får elevene god innsikt i hvordan muntlig og skriftlig tekst kan påvirke mennesker. Man får spesielt god innsikt i hvilke metoder man kan bruke for å overbevise og overtale. Nå inntar reklamebransjen større og større deler av hverdagslivet, for eksempel finner vi mer reklame på mobil og internett. Ved å bevisstgjøre oss selv på retoriske virkemiddel og om hvordan reklamebransjen påvirker oss, får vi større forståelse og bedre ”forsvar” mot reklame.

Barack Obama er en tydelig retoriker.

Ved å bevisstgjøre oss selv, om hvordan vi bruker og kan bruke retoriske virkemiddel, kan vi elever også forbedre oss faglig på skolen. Da tenker jeg spesielt på muntlige fag, hvor det stadig kreves at man skal klare å overbevise med fremføringer og muntlige appeller. Slike kunnskaper kommer godt med også videre i studier og arbeid. Man kan blant annet bli flinkere til å klage over en karakter, som man er misfornøyd med. Foruten det kan man også gjøre det bedre på jobbintervjuer, hvor man skal overbevise en fremtidig arbeidstaker, om hvorfor akkurat du skal få jobben.

Om man har lyst på politisk makt, enten ved elevrådet eller ved stortinget, er også kunsten om å overtale andre mennesker spesielt viktig. Vi ser at retoriske virkemidler har utrolig stor betydning. De aller største lederne har brukt retorikk bevisst og ubevisst. Av noen av de beste eksemplene på retorisk bruk finner vi Barack Obama og Adolf Hitler. Siden retorikk er et såpass kraftig ”våpen” og har så stor gjennomslagskraft, kan den også bli misbrukt, som vi har sett blant annet av Hitler.

For å avslutte, vil jeg si at det er flott at retorikken har fått større plass i undervisningen de siste årene. Retorikken, kunsten å overtale andre, er viktig i de fleste samfunnsdelene, på personlige og mer upersonlige plan. Det viktigste retorikken kan gi oss innsikt i, vil jeg si er en innsikt i hvordan ord og uttrykk påvirker mennesker.

Bilde:
http://www.jewsonfirst.org/images/obama8.jpg

Modernistisk tekst og tanker

I norsktimene har vi lest om flere modernistiske forfattere. En av dem er Knut Hamsun, som blant annet lanserte sitt litterære program med foredraget ”Fra det ubevisste sjeleliv”.  Her sier Hamsun at han tar avstand fra litteratur som ikke tar hensyn til det menneskelige sjeleliv, og bare fokuserer på samfunnet og dens overflate.

Jeg er både enig, og dels uenig med Hamsun. At han kritiserer forfattere før han, ved å si at det de skrev om var til tider svært overfladisk. Han skriver mellom annet at ”[Litteraturen bør] beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander enn med forlovelser og baller”. Men jeg er uenig med at teksten til nå bare har vært overfladisk, for den har vært til dels svært samfunnskritisk. Men at litteraturen har vært ensrettet derimot, kan jeg være enig i.

Når jeg skal svare om jeg syns at litteraturen skal være samfunnskritisk, eller være opptatt av individets sjelstilstand, er det noe som skurrer for meg. For meg er det ikke viktig å pålegge forfattere at de skal skrive på noen måte. For meg kommer god litteratur ut av frihet til å skrive slik man vil. Ytringsfriheten.  En god måte å kritisere samfunnet, er også å få innsyn i en persons følelser og tanker. Dermed er ikke litteratur som er samfunnskritisk og den som er opptatt av enkeltindivider, nødvendigvis motsetninger. Samfunnskritiske tekster er kanskje den mest nødvendige, men for meg er litteratur med innblikk i enkeltmennesker mye mer interessant.

Hvilken litteratur liker jeg å lese? Jeg er ikke en person som leser litteratur i noen stor grad. I den vide forståelsen av litteratur, liker jeg å lese avise, samt kulturelle, teknologiske, vitenskapelige og andre aktuelle artikler. Dette er kanskje den mest informative formen for litteratur. Om man spør om litteratur i kunstens betydning, er jeg glad i tekst (og for så vidt film,) som er kreativ. Tekster som inspirer og er tankevekkende, og utfordrer ens egne tanker og meninger.

Bilder:
http://no.europanetwork.org/images/knut_hamsun.jpeg