Fordjupningsemne

Som fordjupingsemne i norsk valde eg å finne meir ut reklame i eit historisk perspektiv. Eg har alltid vore interessert i reklame, og då særleg korleis reklamebyråa prøver å overtyde mottakarane. Fordi reklamen ofte har avgrensa mengde tid eller plass til overtyding, må dei ofte bruke sterke og effektive verkemiddel, men samstundes flette inn så mykje informasjon om det dei vil selje. Dermed kan reklamer ofte være kreative, men også provoserande og forvirrande. 

Reklame frå 1950-talet

For å gjere oppgåva relevant i norskfaget, ville eg finne ut korleis retorikken i reklamefilmar har endra seg, i eit historisk perspektiv. Reklamefilmane begynte å rulle over tv-skjermar allereie på slutten av 1940-åra, og er nå blitt ein av dei viktigaste kommunikasjonskanalane for reklameindustrien. Det skulle dermed bli morosamt å sjå korleis reklamefilmane har endre seg, frå starten og fram til i dag.

Det fyrste eg gjorde da eg skulle starte arbeidet med fordjupingsemnet, var å finne ut kva for reklamefilmar eg skulle ta utgangspunkt i. Valet var ganske enkelt, då eg fann ut at Coca Cola har vore med i reklamefilmindustrien heilt frå den begynte, samstundes inneheld reklamefilmane deira tydelege retoriske verdemiddel. Som svært mange i min ”TV-tittar-generasjon”, har eg eit forhold til dei Coca Colas reklamefilmar i nyare tid. Det var dermed fleire faktorar som gjorde at Coca Cola-reklamefilmar vart eit svært naturleg val. Eg valde dermed til slutt to Coca Cola-reklamefilmar, ein frå 1950-talet og ein som framleis blei sendt på TV i 2010.

Vidare måtte eg prøve setje reklamane i eit historisk perspektiv. Eg fann dermed fleire kjelder, og prøvde å få ein forståing i korleis reklameindustrien, og då særleg filmreklameindustrien hadde endra seg på perioden 1950-2010. Eg fann tre hovudfaktorar som har endra industrien: Teknologi, sosiale verdiar, og økonomi. Då eg hadde fått ein viss innsikt i det historiske perspektivet, måtte eg setje meg inn i verkemiddel og omgrep som ein finn i retorikken og filmverda. På den måten kunne fikk eg betre forståing av kva for ein effekt retoriske verkemiddel har, samt korleis dei nyttast.  

Mot slutten av fordjupingsemnet, måtte eg sette saman oppgåva og formulere ein problemstilling. For meg vart det svært naturleg å velje ein munnleg presentasjon, då det er mykje enklare å vise til verkemiddel ved å sjå delar av reklamefilmane, enn å måtte forklare alt med ord. Dermed måtte eg setje i gang med å lage ein PowerPoint-presentasjon, strukturere oppgåva og finne fram bitar av reklamefilmane eg kunne bruke til eksempel. Det siste eg gjorde var å lage ein disposisjon, kjeldeliste og øve på framsyninga.

Fordi eg valde ein munnleg presentasjonsform med PowerPoint-presentasjon, var det svært naturleg å legge vekt på å vise korleis bruken av retoriske verkemiddel har endra seg, ved å vise delar av reklamefilmane. Eg prøvde også å legge vekt på at framsyninga skulle være tydeleg og strukturert, samt gi godt svar på problemstillinga.

Reklamefilmane eg nytta:

Problemstillinga som eg valde, blei formulert på denne måten: Korleis har retorikken i reklamefilmane endra seg i ein tidsperiode på 60 år?

 Eg fann ut at dette skulle bli ein meir omfattande problemstilling, enn eg fyrst hadde trudd. Eg fekk til slutt eit nokså generelt svar, som gjeld dei fleste reklamer, men også eit svar som gjaldt dei aktuelle reklamefilmane.

Eg fann ut at retorikken måtte endra seg på ein slik måte, at dei vart mest effektive i samtida. Når det gjaldt akkurat dei to valte reklamefilmane, fann eg ut at den nyaste reklamefilmen brukte fleire retoriske verkemiddel som spelte på patos, altså kjensler. Den gamle reklamefilmen spelte derimot også i stor grad på fornuft og truverde, den la dermed også vekt logos og etos. Samstundes brukte den fyrste reklamefilmen mykje meir tid på å lage blest, provosere og skape eit image, der den gamle brukte mykje tid på å fortelje om produktet.

Frå bok til film

Utgangspunktet til mange filmar har vore litterære tekstar, slik som romanar. Denne måten å omsette medium kallast adaptasjon, og er massivt brukt i filmindustrien i dag.  

Det er fleire grunnar til at mange filmskaparar tek utgangspunktet i bøker, når dei skal lage film. Ein av dei største grunnane er kapitalistiske, mange vil utnytte populære bøker, bokseriar eller fenomen. Filmskaparar klarar ofte å omsette skrivne kommersielle suksessar til braksuksessar på filmlerretet. Nokre eksempel er bokserien om Harry Potter, samt superhelt-teikneseriane om Supermann, Batman, Spider-man og Hulken.

Andre grunnar til adaptasjon mellom litteratur og film, kan være ein tilgjengeleg historie. Når ein tek utgangspunkt i ein skriven historie, treng ein ikkje å starte med blanke ark. Dermed kan det bli mindre arbeid for filmskaparane. Ein kan anten lage ein svært direkte omskriving frå teksten til eit manus, eller ein kan bruke teksten som ein inspirasjon. Då får filmskaparane likevel mindre arbeid, for dei kan plukke ut karakterar, plott, skildringar, hendingar og tankegangar. 

Ein av dei siste filmane eg har sett som er basert på ein roman, er filmen The Social Network, som er basert på  romanen The Accidental Billionaires: The Founding of Facebook, A Tale of Sex, Money, Genius, and Betrayal. Filmen og boka handlar om det sosiale nettverket på nettet med ein halv milliard brukarar, Facebook. Eg har dessverre ikkje lest boka, som gjer at det blir svært vanskelig å forklare i kva medium verket fungerar best.  

I norsktimane har vi sett ein filmatisert versjon av romanen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Det verker som den filmatiserte versjonen er svært prega av å vise skilnadene på nåtid og fortid. I filmens notid, er den unge generasjonen svært uinteressert, uengasjert og likegyldige. Men dei verker likevel ganske tilfreds med tilværet. Då filmen går tilbake i tid, ser ein mange engasjerte personar, med fundamentalistiske, ekstreme og revolusjonære tankar. Dei har politisk lidenskap, og dei vil forandra tilværet. Det verker som filmskaparane forsøker å formidle kor viktig engasjement er.

Gymnaslærer Pedersen er ein nokså god film. Sjølv om mange har vore kritiske til skodespelarane, tykkjer eg at prestasjonane deira ikkje var altfor gale. Filmens innhald er høgaktuell, spesielt med tanke på eit stagnerande engasjement innanfor politikk. Med tanke på det visuelle, lyd og skildringar er filmen godt produsert. Men eg synast historia blir fortalt på ein slitsam og tung måte. Med kryssklipping mellom notid, fortid, gamle filmsnuttar frå Kina, ulike miljø og personar, blir filmen seig, forvirrande og utan flyt. Filmen blir med andre ord kjedelig, kanskje litt ironisk med tanke på at det verker som filmen forsøker å formidle kor viktig engasjement er. 

Språknormering

Dette halvåret skal eg skrive bloggen min på nynorsk, som er sidemålet mitt. Eg hadde nynorsk som hovudmål på barneskulen og ungdomsskulen. Sidan kommunen min er ein såkalla ”nynorskkommune”, var eg nøydd til å skrive på dette målet da eg var mindre. Etter sju år med nynorsk, syntest eg at det var fornuftig å fortsette med dette målet på ungdomsskulen, men der tok eg feil. Eg merka at eg skreiv betre og lettare på bokmål, og at eg fekk betre karakterar på sidemålet. Då eg begynte på vidaregåande, valde eg dermed å gå over til bokmål som hovudmål og nynorsk som sidemål.

Mange elever vel hovudmål og sidemål, på grunnlag av kva som liknar mest på talemålet. Her fekk eg derimot litt problem. Min dialekt er ei god blanding sunnmørskdialekt, austlandskdialekt, strildialekt, opplandsdialekt og bergenskdialekt. Dialekten min manglar hokjønn, eg seier mellom anna ”en jente”. Samstundes miksar eg mellom nynorsk, bokmål og dialekt i setningane mine: ”Jeg såg ikkje hon”. På grunn av denne miksinga skriv eg svært konservativt bokmål og nynorsk, slik at eg kan skilje på skriftmåla. Sjølv om eg miksar orda på denne måten, liknar bokmål mest på min dialekt. Eg kan velje bort hokjønn, eg bøyar verb slik ein gjer på bokmål, og eg brukar ein god del ord på bokmål, som ein ikkje kan omsetje direkte til nynorsk. Dermed vart det eit naturleg val, å velje bokmål som hovudmål.

Språkpolitikk og språkdebatt

Det norske språket vil stå ovenfor flere utfordringer de nærmeste årene. Engelsk, og andre store språk vil fortsette med å påvirke språket, og vi vil bli nødt til å importere ord, eller lage fornorskede ord i fremtiden. Når vi importerer flere og flere ord inn, mister språket mer og mer tilknytning til det norske, til norsk kultur og tradisjon. Man kan allerede se større bruk av engelske ord og uttrykk i dagligtalen, spesielt i den yngre generasjonen. Dermed vil det for mange også være naturlig å skrive på denne måten. I mine øyne er ikke det noe problem at vi importerer ord, det er heller ikke noe særlig mye vi kan gjøre for å hindre dette.

Presset på det norske språket har blitt stadig større, i takt med teknologiske oppfinnelser. Radio og musikkspillere gav oss sangtekster på engelsk, TV og kino gav oss filmer og serier på engelsk, PC og spillkonsoller gav oss programmer og spill på engelsk, og internett gav oss enda mer engelsk. Stadig import av ord, har også gitt oss domenetap, blant annet det er nesten kun engelsk som blir brukt i lærebøker ved høyskoler og universiteter. At flere faguttrykk blir på engelsk, burde man derimot ikke se på som et problem. Større bruk av engelsk, da også innen faguttrykk, gjør det lettere å arbeide, diskutere og samarbeide på tvers av landegrenser.

En løsning på dette "problemet" skaper muligens også nye utfordringer. Om det norske språket hadde fått en felles rettskrivningsnorm, altså en form for samnorsk, ville det vært mye lettere å motarbeide innvandring av engelske ord og uttrykk. Et felles skriftspråk vil hindre forvirring språkmessig, være mer praktisk og effektivt. Av den grunn ville Norge også tjent økonomisk på å bare ha ett skriftspråk. Men spørsmålet blir da hva dette nye skriftspråket skal basere seg på. Statistisk burde nok bokmål vært sterkest representert.



Ett land, to skriftspråk



I mine øyne er ikke bruken av engelske ord, den største utfordringen det norske språket står ovenfor, men heller stadig større bruk av slang og engelsk rettskriving. Den nye generasjonen har en tendens til å videreføre SMS- og chattespråk til den mer formelle skrivingen. Påvirkning av engelsk, har også skapt flere orddelingsfeil. I fremtiden vil kanskje ikke lenger den norske befolkningen se humoren i feil som ”ananas ringer”, ”appelsin biter” eller ”koke bøker”. For å forhindre dette, burde kanskje norskfaget blitt revidert, eller oppdelt i to fag. Litteraturhistorie og norsk. For i mine øyne er det viktigere at befolkningen kan skrive riktig norsk, enn at de kan mye om gamle norske og internasjonale forfattere.

Selv med radikale bevegelser, og at det er opprettet et eget politisk parti, ett skriftspråk, skjer det endringer i svært liten grad. På grunn patriotisme i hele landet, når det gjelder dialekt og lokal egenart i språket, er det vanskelig å gjøre radikale endringer i språket. Folket er knyttet til språket sitt, det er en del av ens historie, ens kultur, og en del av personens identitet. Derfor blir veldig mange engasjert i språkspørsmål.

For min egen del er jeg ganske opptatt av spørsmål rundt samnorsk. Etter flere revideringer av rettskrivningsregler innenfor både nynorsk og bokmål, har det blitt verre å skille skriftspråkene. Folk blir forvirret, og usikre på hva som er hva. Man kan lese et helt avsnitt av en tekst, uten å vite hvilket skriftspråk som brukes. For å forhindre dette, må vi enten innføre samnorsk, eller større forskjeller på skriftspråkene. Om vi da beholder nynorsk og bokmål, må alle lære seg begge skriftspråkene. Det er helt uforståelig når folk får fritak for et av skriftspråkene, alle må ha opplæring, men å få karakter i sidemål, er derimot en helt annen sak. Det er dog flere fag, eller interessefag hvor karakteren ikke bør være gjeldende (slik som gym, kunst og håndverk, musikk, og mat og helse), hvor sidemål kommer under.

Lyrikk fra 1900-1950

I perioden 1900-950 blomstret omfanget av ulike typer lyrikk. Vi hadde fortsatt klassiske dikt, men etter hvert kom fri sentrallyrikk, modernistiske og politiske dikt.

Fra denne perioden har jeg lest ”Rapsodi over et forfallent liv”, et dikt av Claes Gill, som kom ut i diktsamlingen Fragment fra et magisk liv i 1939. Dette diktet skilte seg veldig ut fra dikt som ble skrevet på den tiden. Formen er veldig fri, og det eneste som gjør at diktet ikke er fullstendig kaotisk og usystematisk, er at strofene i diktet har lik mengde vers.

Det virker som diktet bare er en samling tanker, følelser og fornemmelser. Hele diktet brøt med de tradisjonelle måtene man skrev lyrikk. Gill ramser opp sine opplevelser av tilværelsen, og det som gjør at diktet får en rød tråd, er nettopp at de ulike opplevelsene gir uttrykk for noe mørkt og dystert. Diktet handler om mangel på håp og lykke, muligens død.

Claes Gill

”Rapsodi over et forfallent liv” er dermed modernistisk sentrallyrikk, som er skrevet i veldig frie former.

Personlig synes jeg diktet var tungt å lese og forstå, mye på grunn av mangel på rytme og typiske lyriske virkemiddel. Diktet var oppramsende, og manglet flyt. Sterk bildebruk og utypiske ordvalg gjorde også at diktet ble vanskelig å forstå og analysere. Likevel synes jeg diktet er godt skrevet, og veldig unikt.

Jeg har aldri vært spesielt interessert i å lese, spesielt ikke skjønnlitteratur og lyrikk. Konsum av andres oppdiktede tekster gir meg ikke noe spesielt, dermed blir det ofte tungt og kjedelig. Når jeg leser andres verker, er det mest for å oppnå forståelse av noe, eller for å oppdatere meg om omverdenen. I de tilfellene jeg må lese dikt, begynner jeg alltid å lese gjennom diktet, og undersøker om det er ord og symbol jeg ikke forstår. Jeg prøver så å få forståelse av motivet, tematikken og tanken bak diktet. Dermed blir det mye enklere å lage en analyse eller fremføre diktet med innlevelse.

Når det kommer til å skrive skjønnlitteratur og lyrikk, er det en annen sak. Jeg elsker å dikte og fantasere, men å skrive dikt med dype meninger og tanker er vanskelig. Spesielt om man skal blande inn rim og symbol. Dermed blir mine dikt ofte mer humoristiske og tilfeldige, men likevel klarte jeg å få dikterblyanten i en dikterkonkurranse som ble avholdt på skolen min da jeg gikk i 7. klasse. 

Nyrealismen

Vi har den siste tiden i norsktimene, lest romanutdrag av kjente norske forfattere fra første halvdel av det 20. århundret. Tekstene vi har lest blir ofte betegnet som nyrealistiske. Nyrealismen står sterkest i litteraturen fra omtrent 1900-1920.

Forfatterne og samfunnet var sterkt preget en stadig økonomisk vekst, urbanisering, industrialisering og økende arbeiderklasse. Samfunnsendringen gjorde at nyrealismen både tok opp tema fra realismen og naturalismen, men også fikk nye kjennetegn. Herunder finner man dikternes oppmerksomhet rundt det å skrive om selvrealisering uansett miljø, enkeltmenneskets etiske ansvar, en mer nyansert miljø- og personskildring, samt å beskrive de nye eller lavere samfunnsklassene.

Olav Duun, norsk forfatter.

I de aller fleste tekstene vi har lest, blir arbeiderklassen og underklassen beskrevet. I Johan Falkebergets Gnisten frå helvete er handlingen satt rundt gruvearbeidere. I Langarane av Kristofer Uppdal er hovedpersonene rallere, anleggsarbeidere. Slike miljøer ble veldig sjeldent beskrevet før nyrealismen.



Det etiske ansvaret som enkeltpersoner har, kommer sterkt til uttrykk i Sommarkvelden av Olav Duun. Her må kvinnen i historien gi opp sitt eget barn til en annen familie, fordi hennes nye mann ikke vil ha noe med stebarnet å gjøre. Moren føler seg mer eller mindre tvunget, men føler et sterkt ubehag og får svært dårlig samvittighet. I denne teksten kommer også dialekten i dialogene frem, som var et tegn på et mer lokalt og nyansert miljø.

Personlig synes jeg tekstene i denne perioden er mer interessante enn i tidligere litteraturepoker. Innholdet er mer konkret og forståelig enn de romantiske tekstene, men innholder likevel sterke følelser, tanker og skildringer. Det jeg mislikte mest med tekstene var at de likevel er vanskelig å lese, på grunn av det gamle språket. Det er veldig mange gamle og spesielle ord, som man må forstå før man får med seg sammenhengen. Dermed blir lesingen tung og kanskje litt mindre motiverende. Likevel er innholdet sterkt og veldig godt.

Bildekilde:

http://img.nrk.no/img/505415.jpeg

Skjønnlitterært program

 I det siste har norskklassen arbeidet med et norskprosjekt, hvor vi skal sette sammen og deretter fremføre et skjønnlitterært program. Dette er et mål i læreplanen. Generelt sett har jeg et ganske magert forhold til skjønnlitteratur.  Av de få skjønnlitterære tekstene jeg faktisk har lest, har jeg blitt mer eller mindre tvunget av skolen å lese. Jeg har på ingen måte et dårlig forhold til å lese, men andres oppdiktede historier har aldri fanget min interesse, i alle fall ikke i noen stor grad.   

Jon Fosse

 Til vanlig leser jeg frivillig mye faglitteratur. Blant annet leser jeg mye nettaviser, samt populærvitenskap og populærteknologimagasiner. Når det kommer til skjønnlitteratur, liker jeg mye bedre å dikte egne historier, enn å lese andres. Om jeg skal velge en sjanger jeg liker best, både å lese og skrive, er det noveller. Enkelheten, at alt innholdet er av betydning, samt at noveller ofte er tankevekkende, gjør at novellesjangeren er mest spennende for meg.

Jeg og min gruppe har arbeidet med Jon Fosse, og lagt særlig vekt på hans arbeid innenfor drama. I starten var vi veldig usikker på hva vi ville arbeide med, men hadde veldig lyst til å filmatisere eller dramatisere en forfatters verk. Dermed var det svært naturlig å velge en norsk forfatter, og blant de mest kjente dramatikerne i nyere norsk historie, er nemlig Jon Fosse.

Med vår filmatiserte versjon av Natta syng sine songar håper vi å gi klassen bedre innsikt i norsk dramatikk, og kanskje skape en større interesse for Jon Fosse og hans verk.  I tillegg kan muligens vår dramatisering føre til økt interesse for drama generelt.

Bilder: 

http://media.aftenposten.no/archive/00906/_fossse_Br_d_jpg_906175f.jpg