Nyrealismen

Vi har den siste tiden i norsktimene, lest romanutdrag av kjente norske forfattere fra første halvdel av det 20. århundret. Tekstene vi har lest blir ofte betegnet som nyrealistiske. Nyrealismen står sterkest i litteraturen fra omtrent 1900-1920.

Forfatterne og samfunnet var sterkt preget en stadig økonomisk vekst, urbanisering, industrialisering og økende arbeiderklasse. Samfunnsendringen gjorde at nyrealismen både tok opp tema fra realismen og naturalismen, men også fikk nye kjennetegn. Herunder finner man dikternes oppmerksomhet rundt det å skrive om selvrealisering uansett miljø, enkeltmenneskets etiske ansvar, en mer nyansert miljø- og personskildring, samt å beskrive de nye eller lavere samfunnsklassene.

Olav Duun, norsk forfatter.

I de aller fleste tekstene vi har lest, blir arbeiderklassen og underklassen beskrevet. I Johan Falkebergets Gnisten frå helvete er handlingen satt rundt gruvearbeidere. I Langarane av Kristofer Uppdal er hovedpersonene rallere, anleggsarbeidere. Slike miljøer ble veldig sjeldent beskrevet før nyrealismen.



Det etiske ansvaret som enkeltpersoner har, kommer sterkt til uttrykk i Sommarkvelden av Olav Duun. Her må kvinnen i historien gi opp sitt eget barn til en annen familie, fordi hennes nye mann ikke vil ha noe med stebarnet å gjøre. Moren føler seg mer eller mindre tvunget, men føler et sterkt ubehag og får svært dårlig samvittighet. I denne teksten kommer også dialekten i dialogene frem, som var et tegn på et mer lokalt og nyansert miljø.

Personlig synes jeg tekstene i denne perioden er mer interessante enn i tidligere litteraturepoker. Innholdet er mer konkret og forståelig enn de romantiske tekstene, men innholder likevel sterke følelser, tanker og skildringer. Det jeg mislikte mest med tekstene var at de likevel er vanskelig å lese, på grunn av det gamle språket. Det er veldig mange gamle og spesielle ord, som man må forstå før man får med seg sammenhengen. Dermed blir lesingen tung og kanskje litt mindre motiverende. Likevel er innholdet sterkt og veldig godt.

Bildekilde:

http://img.nrk.no/img/505415.jpeg

Skjønnlitterært program

 I det siste har norskklassen arbeidet med et norskprosjekt, hvor vi skal sette sammen og deretter fremføre et skjønnlitterært program. Dette er et mål i læreplanen. Generelt sett har jeg et ganske magert forhold til skjønnlitteratur.  Av de få skjønnlitterære tekstene jeg faktisk har lest, har jeg blitt mer eller mindre tvunget av skolen å lese. Jeg har på ingen måte et dårlig forhold til å lese, men andres oppdiktede historier har aldri fanget min interesse, i alle fall ikke i noen stor grad.   

Jon Fosse

 Til vanlig leser jeg frivillig mye faglitteratur. Blant annet leser jeg mye nettaviser, samt populærvitenskap og populærteknologimagasiner. Når det kommer til skjønnlitteratur, liker jeg mye bedre å dikte egne historier, enn å lese andres. Om jeg skal velge en sjanger jeg liker best, både å lese og skrive, er det noveller. Enkelheten, at alt innholdet er av betydning, samt at noveller ofte er tankevekkende, gjør at novellesjangeren er mest spennende for meg.

Jeg og min gruppe har arbeidet med Jon Fosse, og lagt særlig vekt på hans arbeid innenfor drama. I starten var vi veldig usikker på hva vi ville arbeide med, men hadde veldig lyst til å filmatisere eller dramatisere en forfatters verk. Dermed var det svært naturlig å velge en norsk forfatter, og blant de mest kjente dramatikerne i nyere norsk historie, er nemlig Jon Fosse.

Med vår filmatiserte versjon av Natta syng sine songar håper vi å gi klassen bedre innsikt i norsk dramatikk, og kanskje skape en større interesse for Jon Fosse og hans verk.  I tillegg kan muligens vår dramatisering føre til økt interesse for drama generelt.

Bilder: 

http://media.aftenposten.no/archive/00906/_fossse_Br_d_jpg_906175f.jpg

Tanker om retorikk

Etter noen uker med retorikk som tema for norskundervisningen, skal vi nå skrive om hva vi mener om retorikken. Med retorikk i skoleundervisningen, får elevene god innsikt i hvordan muntlig og skriftlig tekst kan påvirke mennesker. Man får spesielt god innsikt i hvilke metoder man kan bruke for å overbevise og overtale. Nå inntar reklamebransjen større og større deler av hverdagslivet, for eksempel finner vi mer reklame på mobil og internett. Ved å bevisstgjøre oss selv på retoriske virkemiddel og om hvordan reklamebransjen påvirker oss, får vi større forståelse og bedre ”forsvar” mot reklame.

Barack Obama er en tydelig retoriker.

Ved å bevisstgjøre oss selv, om hvordan vi bruker og kan bruke retoriske virkemiddel, kan vi elever også forbedre oss faglig på skolen. Da tenker jeg spesielt på muntlige fag, hvor det stadig kreves at man skal klare å overbevise med fremføringer og muntlige appeller. Slike kunnskaper kommer godt med også videre i studier og arbeid. Man kan blant annet bli flinkere til å klage over en karakter, som man er misfornøyd med. Foruten det kan man også gjøre det bedre på jobbintervjuer, hvor man skal overbevise en fremtidig arbeidstaker, om hvorfor akkurat du skal få jobben.

Om man har lyst på politisk makt, enten ved elevrådet eller ved stortinget, er også kunsten om å overtale andre mennesker spesielt viktig. Vi ser at retoriske virkemidler har utrolig stor betydning. De aller største lederne har brukt retorikk bevisst og ubevisst. Av noen av de beste eksemplene på retorisk bruk finner vi Barack Obama og Adolf Hitler. Siden retorikk er et såpass kraftig ”våpen” og har så stor gjennomslagskraft, kan den også bli misbrukt, som vi har sett blant annet av Hitler.

For å avslutte, vil jeg si at det er flott at retorikken har fått større plass i undervisningen de siste årene. Retorikken, kunsten å overtale andre, er viktig i de fleste samfunnsdelene, på personlige og mer upersonlige plan. Det viktigste retorikken kan gi oss innsikt i, vil jeg si er en innsikt i hvordan ord og uttrykk påvirker mennesker.

Bilde:
http://www.jewsonfirst.org/images/obama8.jpg

Modernistisk tekst og tanker

I norsktimene har vi lest om flere modernistiske forfattere. En av dem er Knut Hamsun, som blant annet lanserte sitt litterære program med foredraget ”Fra det ubevisste sjeleliv”.  Her sier Hamsun at han tar avstand fra litteratur som ikke tar hensyn til det menneskelige sjeleliv, og bare fokuserer på samfunnet og dens overflate.

Jeg er både enig, og dels uenig med Hamsun. At han kritiserer forfattere før han, ved å si at det de skrev om var til tider svært overfladisk. Han skriver mellom annet at ”[Litteraturen bør] beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander enn med forlovelser og baller”. Men jeg er uenig med at teksten til nå bare har vært overfladisk, for den har vært til dels svært samfunnskritisk. Men at litteraturen har vært ensrettet derimot, kan jeg være enig i.

Når jeg skal svare om jeg syns at litteraturen skal være samfunnskritisk, eller være opptatt av individets sjelstilstand, er det noe som skurrer for meg. For meg er det ikke viktig å pålegge forfattere at de skal skrive på noen måte. For meg kommer god litteratur ut av frihet til å skrive slik man vil. Ytringsfriheten.  En god måte å kritisere samfunnet, er også å få innsyn i en persons følelser og tanker. Dermed er ikke litteratur som er samfunnskritisk og den som er opptatt av enkeltindivider, nødvendigvis motsetninger. Samfunnskritiske tekster er kanskje den mest nødvendige, men for meg er litteratur med innblikk i enkeltmennesker mye mer interessant.

Hvilken litteratur liker jeg å lese? Jeg er ikke en person som leser litteratur i noen stor grad. I den vide forståelsen av litteratur, liker jeg å lese avise, samt kulturelle, teknologiske, vitenskapelige og andre aktuelle artikler. Dette er kanskje den mest informative formen for litteratur. Om man spør om litteratur i kunstens betydning, er jeg glad i tekst (og for så vidt film,) som er kreativ. Tekster som inspirer og er tankevekkende, og utfordrer ens egne tanker og meninger.

Bilder:
http://no.europanetwork.org/images/knut_hamsun.jpeg

Ekteskap

I norsktimene har vi lest flere tekster, der et sentralt tema er ekteskapet. August Strindberg er en som ofte tok opp tema som familien og kjønnslivet. I forordet til Giftas I og Giftas II, hevder Strindberg at det er verre om kvinnen er utro enn mannen, og at Nora er egoistisk som bryter ekteskapet med Helmer i et dukkehjem.

Strindberg mente at utroskapen var verre for kvinner, siden kvinnen alltid vet hun er moren til barnet, og kan lure en mann til å oppdra en annens manns barn. En mann derimot kan ikke lure kvinnen på samme måte. Dette skjer nok fortsatt den dag i dag, at flere uvitende menn oppdrar andres barn som sine egne. Likevel er det fryktelig urettferdig ovenfor kvinnen, å si at det er bedre for menn å være utro. På den måten får menn mindre dårlig samvittighet, og blir ikke hindret til utroskap å like stor grad. I dagens samfunn vil man nok si at det er like gale for kvinner og menn å være utro, og slik burde det også være.

Jeg er derimot ganske enig med Strindberg, som mener det er egoistsk for Nora å bryte ekteskapet med Helmer. Men ikke av den grunn, at hun skiller seg fra hennes mann, men fordi hun vil forlate sine barn. Nora virker svært ulykkelig, og mener hun ikke vet nok om seg selv, samt alt annet i verden. Derfor mener Nora at hun må ut av ekteskapet, for å finne seg selv. Dette er nok svært forståelig, men for oss i det postindustrielle samfunnet, er det veldig lett å kritisere Nora, siden hun også må forlate barna sine. For ikke mange år siden, var skillet mellom rettighetene og rollene til kvinner og menn mye større. "Målet" for en kvinne var å gifte seg og stifte en familie, ofte så raskt som mulig. På den måten hadde kvinnen sikret seg en god fremtid, der mannen skulle forsørge familien. Dermed må vi også ta til betraktning at samfunnet i tiden Nora ville ha levd, også bør kritiseres. I nåtiden ville man sikkert nevnt at Nora burde funnet seg selv før hun stiftet en familie. Mest sannsynlig hadde hun ikke mulighet til dette, på grunn av samfunnets tilstand.

I dagens samfunn hender det ofte at vi ser ekteskap blir brutt, og at barn må lide under skilsmisser. At forelder skiller seg, vil jeg si er svært egoistisk ovenfor barna. Men om ekteskapet, eller samboerskapet, er så dårlig at det likevel har utrolig dårlig påvirkning på barna, er nok et brudd det beste. Ofte ser man at skilsmisser er ganske naturlige og rolige, og ikke like dramatiske som man kanskje ser for seg. Dermed kan også skilsmisser være for familiens beste. Likevel bør man tenke seg godt om før man stifter en familie, spesielt siden vi har større mulighet til å vente i dagens samfunn.

Til slutt skulle vi skrive litt om ekteskapet. Ekteskapet er per definisjon, en pakt om at to personer skal holde sammen for resten av livet. Opprinnelig var ekteskapet en religiøs pakt, men har i senere tid også blitt en juridisk pakt. I realiteten er i grunn ekteskapet bare en institusjon, som skal forhindre polygami, samt redsel for samlivsbrudd. Noen av grunnene til at ekteskapet har fått mindre betydning i nyere tid, er nok på grunn av sekulariseringen av samfunnet. Ekteskapet er jo egentlig en religiøs pakt, og det er færre og færre som har stor tro på det religiøse. Personer i samfunnet, spesielt kvinner, er blitt mye mer selvstendige, og er ikke avhengige av en samlivspakt med en annen person, spesielt ikke på det økonomiske plan. Redselen for skilsmisser, gjør nok også sin del i å forhindre ekteskap. For flesteparten er nok et samboerskap mye enklere å inngå, og kanskje en mer naturlig siviltilstand. Likevel ser kanskje de fleste som ekteskapet som den høyeste måten for kjærlighetserklæring.

For min del syns jeg ekteskapet burde være en religiøs institusjon. I dag kan alle gifte seg, religiøst eller borgerlig. Dette blir i mine øyner feil, siden ekteskap er noe religiøst. Et ekteskap er verken naturlig, eller nødvendig, men heller en erklæring, en religiøs kjærlighetserklæring. Men inntil samboerskap og ekteskap ikke er likestilt, er borgerlige ekteskap og partnerskap nødvendige. Det er mange i samboerskap som ikke vet at man ikke automatisk får foreldreansvar for et felles barn, om samboeren dør. Samboerskap gir heller ikke de samme juridiske rettighetene, eller den økonomiske sikkerheten, som et ekteskap gjør.

Jeg mener at ekteskap og samboerskap ikke er nødvendige, men de er svært nyttige og gir en sikkerhet for parforhold, også nå i det postmoderne samfunnet.


Bilder:
http://cdn.sheknows.com/articles/just-married-sign-on-limo.jpg

Ibsens Vildanden

I de siste norsktimene har vi sett en filmatisert versjon av Henrik Ibsens skuespill Vildanden fra 1884. En karakter i skuespillet var doktor Relling. Han kom med en påstand at om man tar bort livsløgnen fra mannen i gaten, så tar man også bort lykken til personen. Dette kan nok være til dels sant. Livsløgnen, en illusjon eller et selvbedrag om at du innbiller deg selv at du er en bedre person, eller har det bedre i livet enn virkeligheten egentlig tilsier, omfavner nok mange mennesker. Om man skryter ovenfor andre, og gir andre et feil bilde av deg selv, kan det bli svært tungt og vanskelig om folk finner ut av sannheten. Om du innbiller deg selv at du tar deg svært bra ut, eller at du tror du har svært gode egenskaper, kan nok mye lykke forsvinne når man innser at man tar feil. Derimot kan det også bli en lettelse om man tar vekk livsløgnen til en person. Det kan hende man har skrytt og fortalt løgner om seg selv, for å bli godtatt av andre, om man blir oppdaget og likevel akseptert, vil nok dette være en svært god lykkefølelse for personen.





Skjermdump av Vilanden i fjernsynsteaterform 1970





Jeg mener det er helt normalt at folk lever i livsløgner, i alle slags størrelser. Det er ikke alltid like lett å kritisere seg selv, eller ha et riktig bilde av seg selv når man sammenligner seg selv med andre. Det er svært mange som har dårlig selvbilde, og på samme måte vil jeg tro at det er mange som innbiller seg selv ulike saker, og holder på livsløgner. Dette kommer kanskje veldig godt til syne i dagens media, spesielt med tanke på realityserier på tv. Her ser man ofte blant annet personer som mener de er utrolig flinke til å synge i Idol, X-faktor og lignende sangkonkurranser. Alle livsløgner er derimot ikke like lett å oppdage eller finne ut av, og dermed er det stor sannsynlighet for at mange helt ubevisst lever i livsløgner og selvbedrag.

Jeg likte i grunn veldig godt stykket Vildanden, som tar opp et vanskelig dilemma. Problemet som oppstår i stykket, hadde nok mer med stolthet og ære å gjøre i samtiden, enn det har nå. Likevel er innholdet i stykket urovekkende lik det man finner i dagens hollywood-dramafilmer, selv om settingen er en helt annen. At en person blir lurt til å tro at han har en datter, kunne slått svært godt an i dagens filmer. Likevel blir den filmatiserte versjonen vi fikk se, svært preget over at det er fjernsynsteater, noe som ikke falt helt i smak for min del. Skuespillet blir litt statisk, innøvd, overdramatisk og noe barnslig, det man kanskje heller er vant til når man ser et stykke på teateret. Stykket virker svært unaturlig, men likevel kommer handlingen og innholdet i stykket svært godt frem. Til å være en 2 og halv timers lang oppsetning, var det svært mye tom prat og lite handling, og poengene ble tatt opp om og om igjen. Dette førte til at man ble svært lei av stykket etterhvert. Stykket er dog nokså gammelt, og det var tross alt fjernsynsteater. På tross av stykkets svakheter, likte jeg godt hva man ville frem til i stykket.


Bilder:
http://gfx.dagbladet.no/video/splash/ani_34935_1.jpg

Drøfting av "Det høgre skulevesen"

I en norsktime leste vi essayet "Det høgre skulevesen", fra 1859, av Aasmund Olavsson Vinje. Her forteller Vinje om sitt syn på lærdom og kunnskap. Det virker som han mener at det er den kunnskap og lærdom man får gjennom erfaringer og egen tenking, og ikke den kunnskap man får via andre, som er verdifull. Vinje gir også uttrykk for at boklærde, de som går på skolen, kan få for mye kunnskap. Dette mener han kan være direkte farlig, og at kunnskap får man best inn litt etter litt, og ikke i store mengder. Vinje nevner også at en som har jobbet hele livet, og ikke har hatt noe utdanning, kan bli mye smartere enn den personen som har gått på skole.



Illustrasjon av Aasmund Olavsson Vinje



I det første avsnittet sier Vinje at folk leser for mye, og tenker for lite. Det er faktisk utrolig hvordan denne linjen passer inn i vår samtid. Skolen den dag i dag, da spesielt høyere skole, er det nemlig pugging og lesing som gjelder. Om man skal nå langt og få den utdanningen man vil ha, gjelder det å få gode karakterer, men ikke nødvendigvis vite noe om det man egentlig har lest. Med andre ord, elever i dagens skole tenker for lite på egenhånd, og glemmer det de har lest, rett etter prøvene som omhandler det leste. Om man får eksamen i dette faget, er det skippertak og sprenglesning. Men når eksamen er bestått forsvinner mesteparten av kunnskapen. Dette er skolevesenet og samfunnets feil, og ikke individene som går på skolen. Dette var nødvendigvis ikke hva Vinje egentlig mente, men hans ord passer perfekt inn i den konteksten. At Vinje mener at lærdom man får via lærere og skole er farlig, er jeg direkte uenig i, men at den beste kunnskapen er den man finner selv og klarer å tenke ut selv, er jeg fullstendig enig i.

Bilder:
http://www.snl.no/system/images/v/vinjeao_tegning.jpg

Jeg hører Europa synge

Jeg hører Europa synge, det høres ut som en ustemt gitar.
Som en høylytt krangel, fra et splitta ektepar.
Jeg hører sagaøya kvine, vulkansk aktivitet gir sterk økonomisk hodepine.
Men verre er den greske sang om nød, der kommer man ikke foruten regnestykker hvor summen er rød.

Jeg hører Europa synge, nå ryker stemmebåndet snart.
Det blir bare verre, om vi ikke handler umiddelbart.
Oljesøl, kullstøv og askesky, dette blir som Tsjernobyl på ny.
Kultursmell og økende immigrasjon, det blir terrorisme og ingen sosial integrasjon.


Jeg hører Europa synge, på et vis er det allsang.
Lyst og håpet forsvinner ei i med eller motgang.
Jeg hører euroen klirre, smilende konjunkturer den kan pirre.
Jeg hører Europa synge, nei, vi er ei verdens søppeldynge!