Ibsens Vildanden

I de siste norsktimene har vi sett en filmatisert versjon av Henrik Ibsens skuespill Vildanden fra 1884. En karakter i skuespillet var doktor Relling. Han kom med en påstand at om man tar bort livsløgnen fra mannen i gaten, så tar man også bort lykken til personen. Dette kan nok være til dels sant. Livsløgnen, en illusjon eller et selvbedrag om at du innbiller deg selv at du er en bedre person, eller har det bedre i livet enn virkeligheten egentlig tilsier, omfavner nok mange mennesker. Om man skryter ovenfor andre, og gir andre et feil bilde av deg selv, kan det bli svært tungt og vanskelig om folk finner ut av sannheten. Om du innbiller deg selv at du tar deg svært bra ut, eller at du tror du har svært gode egenskaper, kan nok mye lykke forsvinne når man innser at man tar feil. Derimot kan det også bli en lettelse om man tar vekk livsløgnen til en person. Det kan hende man har skrytt og fortalt løgner om seg selv, for å bli godtatt av andre, om man blir oppdaget og likevel akseptert, vil nok dette være en svært god lykkefølelse for personen.





Skjermdump av Vilanden i fjernsynsteaterform 1970





Jeg mener det er helt normalt at folk lever i livsløgner, i alle slags størrelser. Det er ikke alltid like lett å kritisere seg selv, eller ha et riktig bilde av seg selv når man sammenligner seg selv med andre. Det er svært mange som har dårlig selvbilde, og på samme måte vil jeg tro at det er mange som innbiller seg selv ulike saker, og holder på livsløgner. Dette kommer kanskje veldig godt til syne i dagens media, spesielt med tanke på realityserier på tv. Her ser man ofte blant annet personer som mener de er utrolig flinke til å synge i Idol, X-faktor og lignende sangkonkurranser. Alle livsløgner er derimot ikke like lett å oppdage eller finne ut av, og dermed er det stor sannsynlighet for at mange helt ubevisst lever i livsløgner og selvbedrag.

Jeg likte i grunn veldig godt stykket Vildanden, som tar opp et vanskelig dilemma. Problemet som oppstår i stykket, hadde nok mer med stolthet og ære å gjøre i samtiden, enn det har nå. Likevel er innholdet i stykket urovekkende lik det man finner i dagens hollywood-dramafilmer, selv om settingen er en helt annen. At en person blir lurt til å tro at han har en datter, kunne slått svært godt an i dagens filmer. Likevel blir den filmatiserte versjonen vi fikk se, svært preget over at det er fjernsynsteater, noe som ikke falt helt i smak for min del. Skuespillet blir litt statisk, innøvd, overdramatisk og noe barnslig, det man kanskje heller er vant til når man ser et stykke på teateret. Stykket virker svært unaturlig, men likevel kommer handlingen og innholdet i stykket svært godt frem. Til å være en 2 og halv timers lang oppsetning, var det svært mye tom prat og lite handling, og poengene ble tatt opp om og om igjen. Dette førte til at man ble svært lei av stykket etterhvert. Stykket er dog nokså gammelt, og det var tross alt fjernsynsteater. På tross av stykkets svakheter, likte jeg godt hva man ville frem til i stykket.


Bilder:
http://gfx.dagbladet.no/video/splash/ani_34935_1.jpg