Bloggens videre virksomhet

Den obligatoriske bloggen i norsk er nå ferdig for en god stund siden. Siden denne bloggen fortsatt har trafikk, tenkte jeg det kunne være morsomt å skrive mer, som er relevant til skole og da spesielt fag for videregående.

Tidligere innlegg kan være et hint for hva som kreves av en blogg i norskfaget. Flere lærere prøver å modernisere norskfaget, blant annet ved å innføre bloggskrivning som en del av det obligatoriske opplegget. Denne bloggen er delt inn i to, en halvdel er skrevet på nynorsk og en på bokmål. For innsatsen i begge målformene, fikk jeg karakteren 6.

Hva er viktig når man skriver en faglig blogg som blir vurdert av en lærer?

- Skriv en god mengde, besvar det du skal svare. Man trenger ikke skrive flere sider, tvert imot. Så lenge man skriver en såpass mengde at man klarer å besvare oppgaven på en fyldig måte, er det godt nok. 

- Få innsikt i hva du skal skrive om. Hvis ikke fagboken strekker til, let etter relevante kilder. Et godt tips er store norske leksikon på nett. Daria og wikipedia er ikke smarte kilder å bruke, om det er det eneste man baserer seg på. Slike kilder kan man likevel bruke om man trenger å se fagstoffet fra flere vinkler.

- Skriv pent. Det vil si, del opp teksten slik at den blir lesbar. Det er mye greiere å lese en tekst som har tematiserte blokker med avsnitt, og mellomrom mellom. Ta gjerne med et bilde, som helst er relevant.

- Ta med kilder. Det er ikke nødvendig å nevne bildene som kilder, om man kommer til linken ved å trykke på bildene. Dette gjelder også for fagterminologi. Bruk gjerne koblingslinker midt i teksten istedenfor å nevne kildene til slutt. Dette er et interaktivt medium, bruk det for hva det er verdt!

- Skriv korrekt. Ikke skriv rett i nettleseren om du ikke har nettleser med ordliste og stavekontroll - skriv oppgavene i word / pages / openoffice etc. En tekst som er korrekt skrevet ser bedre ut, gir et bedre inntrykk og er lettere å lese.

Hvorfor skal jeg gidde å skrive blogg?

- Faglærer får et veldig godt inntrykk av deg som person, om du gjør en innsats i prosjekter som avhenger helt og holdet på hvor mye innsats elevene gjør. Selv om bloggen muligens bare er et prøveprosjekt, eller bare skal gjelde en karakter får du utbytte av det i det man kaller "trynefaktor".

- I blogger har man muligheten til å uttrykke seg selv, på en litt annen måte enn ved mer saklige innleveringer. Her har du lov til ha en mening, så lenge den kan argumenteres.

- Bloggen kan du endre på etterhvert. Selv om du ikke er helt fornøyd med det du har skrevet, kan du endre teksten etterhvert. Men hold fristene til eventuelle karakterer settes!

- Om du skriver, uansett om det er blogg eller ei, får du faglig utbytte. Prosessen man går gjennom når man skriver en blogg, minner om større oppgaver, som særemner.

- Om bloggen er god, og eventuelle arbeidsgivere i fremtiden søker den opp på google, får du automatisk en kilde til godt inntrykk!

Blogging

Blogging har med åra blitt eit svært populært fenomen, samstundes har det kome fleire ulike undersjangrar og måtar å nytte bloggverktøyet. Det er kommersielle bloggar, private dagbøker og slike som denne, ein obligatorisk norskblogg.

Sjølv les eg av og til bloggar, men det er ganske tilfeldig og eg følgjer ikkje ein fast bloggar. For min del har eg eit svært godt forhold til konseptet bak blogging. Alle skal få lov til å få sei kva dei vil, alle skal få ytra seg, uansett alder og samfunnsklasse. Samstundes kan folk diskutere vidare i kommentarfeltet. Eit blogginnlegg er nemleg ikkje ferdig når skribenten har gjort sitt, det er bare starten på innlegget. For like så viktig som innlegget, er kommentarane, i alle fall om bloggaren spør eller skapar debatt.

Sjølv vil eg karakterisere meg som ein bloggar som vil noko meir med innlegga. Eg vil ikkje berre vise kva eg veit eller kva eg kan, men være ein tankevekkar, skape noko meir djupt og meiningsfullt. Dette er dog vanskelig når bloggen er obligatorisk, og når vi ikkje har valt kva vi skal skrive om. Eg som bloggperson er ein lystskribent, eg skriv når eg vil og om kva eg vil. Dermed har denne bloggen hatt ein skippertakstendens, kanskje litt uheldig for ein blogg.

Å skrive ein blogg er meir enn å trykke på ein knapp.

Det mest negative med blogging, det mest vanskelige, er å oppretthalde den. Oppdatere den jamleg. Ein kan lett få skrivesperre av å blogge ofte, eller om noko ein ikkje har mykje meiningar om. 

Det mest positive med blogg er fridommen. Ein blogg treng ikkje innehelde ord, den kan være ein bildeblogg, ein musikkblogg, ein videoblogg. Sjølvsagt er det naturleg å bruke ord, men det er ikkje nødvendig. Samstundes gjelder fridommen også innhaldet. Bloggar kan være ein satire, ein blogg om sminke, eller ein seriøs blogg om samfunnet og politikk. Ingen kjem utanfor, alle kan blogge.

Dette var alt,

Martin.

Postmodernisme

Det finns nesten ein uteljeleg mengd av ulike litterære sjangrar og epokar.  Ein av tendensane i perioden etter 1980, er postmodernisme. Postmodernismen trur ikkje på dei store samanhengane, og ein kan sei at ein postmodernist lev i notidsstraumen og nyt fridommen det gjev.  For postmodernistane er alt lov, og leiken med språklege verkemiddel er vel so viktig som innhaldet i postmodernistisk litteratur. Sjølv om ingen tema eller former er utelukka i postmodernismen, er nokre tema som blir oftare nytta i skrivinga.  Her finn ein mellom anna kunst, dekor, kropp, lyst, mord, vald,  råskap og mystikk.

Postmoderne arkitektur - Robert Venturi

Om ein spør om vi lev i ein postmodernistisk tid, vil eg vere ganske einig. I dagens samfunn er ein svært opptatt av å vere fri og dyrke einskildmennesket, på lik linje som dei postmodernistiske verdiane. Vi er blant anna svært opptatt av ytringsfridom og menneskerettar. Samtidig har samfunnet fått meir aksept for menneske som skil seg ut, at alle er unike. Skilje mellom høg- og lågkultur  vil eg sei har blitt ei gråsone, der ein ikkje lenger kan på same måte som før skilje kulturane. Likevel er eg ueinig i at vi lev i ei tid der vi ikkje ser samanhengar, og der fornuft er bytta ut med irrasjonalitet.

Eit unikt og tydeleg postmodernistisk dikt er  ”Solaris Korrigert” , frå diktsamlinga Solaris Korrigert. Diktet er skreven av Øyvind Rimbereid, i 2004, og diktsamlinga er vald ut som eitt av dei 25 viktigaste verka i norsk litteratur. Språket i diktet er særs spesielt, og underbyggjer science fiction stemninga som Rimbereid har vald. Forfattaren har blanda moderne norsk med gammalnorsk, norsk dialekt,  samt engelsk med norsk skrivemåte og norvagismer. Sjølv om Rimberied blandar språket på denne måten får han tydeleg fram kva han meiner, og dei fleste vil forstå teksten utan store vanskar.

Øyvind Rimbereid

Eit eksempel er: ”… aig draumen ein simpl, silly draum. SO er den: AIG imago meg self lefa innside ein astroide vid hundre odder humans…”

Om ein skal omsetje teksten til moderne norsk vil det bli: ”Eg draumar ein enkel, dum draum. Slik er den: Eg ser for meg at eg lev på innsida av ein asteroide, med hundre andre menneske”.

Diktet blir litt tungt å lese i lengda, sjølv om ein lett kan forstå teksten, må ein bruke meir tid ein vanleg. Innhaldet forsvinn dermed litt og kjem i skugga til det leikne språket. Tematisk passar likevel språket og underbyggjer ein framtidskjensle. Diktet skil seg svært ut, mest grunna språket og korleis Rimbereid formar diktet fysisk. Det kjem også tydeleg fram at diktet er postmodernistisk. I mine auge blir diktet alt i alt litt for spesielt.

Fordjupningsemne

Som fordjupingsemne i norsk valde eg å finne meir ut reklame i eit historisk perspektiv. Eg har alltid vore interessert i reklame, og då særleg korleis reklamebyråa prøver å overtyde mottakarane. Fordi reklamen ofte har avgrensa mengde tid eller plass til overtyding, må dei ofte bruke sterke og effektive verkemiddel, men samstundes flette inn så mykje informasjon om det dei vil selje. Dermed kan reklamer ofte være kreative, men også provoserande og forvirrande. 

Reklame frå 1950-talet

For å gjere oppgåva relevant i norskfaget, ville eg finne ut korleis retorikken i reklamefilmar har endra seg, i eit historisk perspektiv. Reklamefilmane begynte å rulle over tv-skjermar allereie på slutten av 1940-åra, og er nå blitt ein av dei viktigaste kommunikasjonskanalane for reklameindustrien. Det skulle dermed bli morosamt å sjå korleis reklamefilmane har endre seg, frå starten og fram til i dag.

Det fyrste eg gjorde da eg skulle starte arbeidet med fordjupingsemnet, var å finne ut kva for reklamefilmar eg skulle ta utgangspunkt i. Valet var ganske enkelt, då eg fann ut at Coca Cola har vore med i reklamefilmindustrien heilt frå den begynte, samstundes inneheld reklamefilmane deira tydelege retoriske verdemiddel. Som svært mange i min ”TV-tittar-generasjon”, har eg eit forhold til dei Coca Colas reklamefilmar i nyare tid. Det var dermed fleire faktorar som gjorde at Coca Cola-reklamefilmar vart eit svært naturleg val. Eg valde dermed til slutt to Coca Cola-reklamefilmar, ein frå 1950-talet og ein som framleis blei sendt på TV i 2010.

Vidare måtte eg prøve setje reklamane i eit historisk perspektiv. Eg fann dermed fleire kjelder, og prøvde å få ein forståing i korleis reklameindustrien, og då særleg filmreklameindustrien hadde endra seg på perioden 1950-2010. Eg fann tre hovudfaktorar som har endra industrien: Teknologi, sosiale verdiar, og økonomi. Då eg hadde fått ein viss innsikt i det historiske perspektivet, måtte eg setje meg inn i verkemiddel og omgrep som ein finn i retorikken og filmverda. På den måten kunne fikk eg betre forståing av kva for ein effekt retoriske verkemiddel har, samt korleis dei nyttast.  

Mot slutten av fordjupingsemnet, måtte eg sette saman oppgåva og formulere ein problemstilling. For meg vart det svært naturleg å velje ein munnleg presentasjon, då det er mykje enklare å vise til verkemiddel ved å sjå delar av reklamefilmane, enn å måtte forklare alt med ord. Dermed måtte eg setje i gang med å lage ein PowerPoint-presentasjon, strukturere oppgåva og finne fram bitar av reklamefilmane eg kunne bruke til eksempel. Det siste eg gjorde var å lage ein disposisjon, kjeldeliste og øve på framsyninga.

Fordi eg valde ein munnleg presentasjonsform med PowerPoint-presentasjon, var det svært naturleg å legge vekt på å vise korleis bruken av retoriske verkemiddel har endra seg, ved å vise delar av reklamefilmane. Eg prøvde også å legge vekt på at framsyninga skulle være tydeleg og strukturert, samt gi godt svar på problemstillinga.

Reklamefilmane eg nytta:

Problemstillinga som eg valde, blei formulert på denne måten: Korleis har retorikken i reklamefilmane endra seg i ein tidsperiode på 60 år?

 Eg fann ut at dette skulle bli ein meir omfattande problemstilling, enn eg fyrst hadde trudd. Eg fekk til slutt eit nokså generelt svar, som gjeld dei fleste reklamer, men også eit svar som gjaldt dei aktuelle reklamefilmane.

Eg fann ut at retorikken måtte endra seg på ein slik måte, at dei vart mest effektive i samtida. Når det gjaldt akkurat dei to valte reklamefilmane, fann eg ut at den nyaste reklamefilmen brukte fleire retoriske verkemiddel som spelte på patos, altså kjensler. Den gamle reklamefilmen spelte derimot også i stor grad på fornuft og truverde, den la dermed også vekt logos og etos. Samstundes brukte den fyrste reklamefilmen mykje meir tid på å lage blest, provosere og skape eit image, der den gamle brukte mykje tid på å fortelje om produktet.

Frå bok til film

Utgangspunktet til mange filmar har vore litterære tekstar, slik som romanar. Denne måten å omsette medium kallast adaptasjon, og er massivt brukt i filmindustrien i dag.  

Det er fleire grunnar til at mange filmskaparar tek utgangspunktet i bøker, når dei skal lage film. Ein av dei største grunnane er kapitalistiske, mange vil utnytte populære bøker, bokseriar eller fenomen. Filmskaparar klarar ofte å omsette skrivne kommersielle suksessar til braksuksessar på filmlerretet. Nokre eksempel er bokserien om Harry Potter, samt superhelt-teikneseriane om Supermann, Batman, Spider-man og Hulken.

Andre grunnar til adaptasjon mellom litteratur og film, kan være ein tilgjengeleg historie. Når ein tek utgangspunkt i ein skriven historie, treng ein ikkje å starte med blanke ark. Dermed kan det bli mindre arbeid for filmskaparane. Ein kan anten lage ein svært direkte omskriving frå teksten til eit manus, eller ein kan bruke teksten som ein inspirasjon. Då får filmskaparane likevel mindre arbeid, for dei kan plukke ut karakterar, plott, skildringar, hendingar og tankegangar. 

Ein av dei siste filmane eg har sett som er basert på ein roman, er filmen The Social Network, som er basert på  romanen The Accidental Billionaires: The Founding of Facebook, A Tale of Sex, Money, Genius, and Betrayal. Filmen og boka handlar om det sosiale nettverket på nettet med ein halv milliard brukarar, Facebook. Eg har dessverre ikkje lest boka, som gjer at det blir svært vanskelig å forklare i kva medium verket fungerar best.  

I norsktimane har vi sett ein filmatisert versjon av romanen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Det verker som den filmatiserte versjonen er svært prega av å vise skilnadene på nåtid og fortid. I filmens notid, er den unge generasjonen svært uinteressert, uengasjert og likegyldige. Men dei verker likevel ganske tilfreds med tilværet. Då filmen går tilbake i tid, ser ein mange engasjerte personar, med fundamentalistiske, ekstreme og revolusjonære tankar. Dei har politisk lidenskap, og dei vil forandra tilværet. Det verker som filmskaparane forsøker å formidle kor viktig engasjement er.

Gymnaslærer Pedersen er ein nokså god film. Sjølv om mange har vore kritiske til skodespelarane, tykkjer eg at prestasjonane deira ikkje var altfor gale. Filmens innhald er høgaktuell, spesielt med tanke på eit stagnerande engasjement innanfor politikk. Med tanke på det visuelle, lyd og skildringar er filmen godt produsert. Men eg synast historia blir fortalt på ein slitsam og tung måte. Med kryssklipping mellom notid, fortid, gamle filmsnuttar frå Kina, ulike miljø og personar, blir filmen seig, forvirrande og utan flyt. Filmen blir med andre ord kjedelig, kanskje litt ironisk med tanke på at det verker som filmen forsøker å formidle kor viktig engasjement er. 

Språknormering

Dette halvåret skal eg skrive bloggen min på nynorsk, som er sidemålet mitt. Eg hadde nynorsk som hovudmål på barneskulen og ungdomsskulen. Sidan kommunen min er ein såkalla ”nynorskkommune”, var eg nøydd til å skrive på dette målet da eg var mindre. Etter sju år med nynorsk, syntest eg at det var fornuftig å fortsette med dette målet på ungdomsskulen, men der tok eg feil. Eg merka at eg skreiv betre og lettare på bokmål, og at eg fekk betre karakterar på sidemålet. Då eg begynte på vidaregåande, valde eg dermed å gå over til bokmål som hovudmål og nynorsk som sidemål.

Mange elever vel hovudmål og sidemål, på grunnlag av kva som liknar mest på talemålet. Her fekk eg derimot litt problem. Min dialekt er ei god blanding sunnmørskdialekt, austlandskdialekt, strildialekt, opplandsdialekt og bergenskdialekt. Dialekten min manglar hokjønn, eg seier mellom anna ”en jente”. Samstundes miksar eg mellom nynorsk, bokmål og dialekt i setningane mine: ”Jeg såg ikkje hon”. På grunn av denne miksinga skriv eg svært konservativt bokmål og nynorsk, slik at eg kan skilje på skriftmåla. Sjølv om eg miksar orda på denne måten, liknar bokmål mest på min dialekt. Eg kan velje bort hokjønn, eg bøyar verb slik ein gjer på bokmål, og eg brukar ein god del ord på bokmål, som ein ikkje kan omsetje direkte til nynorsk. Dermed vart det eit naturleg val, å velje bokmål som hovudmål.

Språkpolitikk og språkdebatt

Det norske språket vil stå ovenfor flere utfordringer de nærmeste årene. Engelsk, og andre store språk vil fortsette med å påvirke språket, og vi vil bli nødt til å importere ord, eller lage fornorskede ord i fremtiden. Når vi importerer flere og flere ord inn, mister språket mer og mer tilknytning til det norske, til norsk kultur og tradisjon. Man kan allerede se større bruk av engelske ord og uttrykk i dagligtalen, spesielt i den yngre generasjonen. Dermed vil det for mange også være naturlig å skrive på denne måten. I mine øyne er ikke det noe problem at vi importerer ord, det er heller ikke noe særlig mye vi kan gjøre for å hindre dette.

Presset på det norske språket har blitt stadig større, i takt med teknologiske oppfinnelser. Radio og musikkspillere gav oss sangtekster på engelsk, TV og kino gav oss filmer og serier på engelsk, PC og spillkonsoller gav oss programmer og spill på engelsk, og internett gav oss enda mer engelsk. Stadig import av ord, har også gitt oss domenetap, blant annet det er nesten kun engelsk som blir brukt i lærebøker ved høyskoler og universiteter. At flere faguttrykk blir på engelsk, burde man derimot ikke se på som et problem. Større bruk av engelsk, da også innen faguttrykk, gjør det lettere å arbeide, diskutere og samarbeide på tvers av landegrenser.

En løsning på dette "problemet" skaper muligens også nye utfordringer. Om det norske språket hadde fått en felles rettskrivningsnorm, altså en form for samnorsk, ville det vært mye lettere å motarbeide innvandring av engelske ord og uttrykk. Et felles skriftspråk vil hindre forvirring språkmessig, være mer praktisk og effektivt. Av den grunn ville Norge også tjent økonomisk på å bare ha ett skriftspråk. Men spørsmålet blir da hva dette nye skriftspråket skal basere seg på. Statistisk burde nok bokmål vært sterkest representert.



Ett land, to skriftspråk



I mine øyne er ikke bruken av engelske ord, den største utfordringen det norske språket står ovenfor, men heller stadig større bruk av slang og engelsk rettskriving. Den nye generasjonen har en tendens til å videreføre SMS- og chattespråk til den mer formelle skrivingen. Påvirkning av engelsk, har også skapt flere orddelingsfeil. I fremtiden vil kanskje ikke lenger den norske befolkningen se humoren i feil som ”ananas ringer”, ”appelsin biter” eller ”koke bøker”. For å forhindre dette, burde kanskje norskfaget blitt revidert, eller oppdelt i to fag. Litteraturhistorie og norsk. For i mine øyne er det viktigere at befolkningen kan skrive riktig norsk, enn at de kan mye om gamle norske og internasjonale forfattere.

Selv med radikale bevegelser, og at det er opprettet et eget politisk parti, ett skriftspråk, skjer det endringer i svært liten grad. På grunn patriotisme i hele landet, når det gjelder dialekt og lokal egenart i språket, er det vanskelig å gjøre radikale endringer i språket. Folket er knyttet til språket sitt, det er en del av ens historie, ens kultur, og en del av personens identitet. Derfor blir veldig mange engasjert i språkspørsmål.

For min egen del er jeg ganske opptatt av spørsmål rundt samnorsk. Etter flere revideringer av rettskrivningsregler innenfor både nynorsk og bokmål, har det blitt verre å skille skriftspråkene. Folk blir forvirret, og usikre på hva som er hva. Man kan lese et helt avsnitt av en tekst, uten å vite hvilket skriftspråk som brukes. For å forhindre dette, må vi enten innføre samnorsk, eller større forskjeller på skriftspråkene. Om vi da beholder nynorsk og bokmål, må alle lære seg begge skriftspråkene. Det er helt uforståelig når folk får fritak for et av skriftspråkene, alle må ha opplæring, men å få karakter i sidemål, er derimot en helt annen sak. Det er dog flere fag, eller interessefag hvor karakteren ikke bør være gjeldende (slik som gym, kunst og håndverk, musikk, og mat og helse), hvor sidemål kommer under.

Lyrikk fra 1900-1950

I perioden 1900-950 blomstret omfanget av ulike typer lyrikk. Vi hadde fortsatt klassiske dikt, men etter hvert kom fri sentrallyrikk, modernistiske og politiske dikt.

Fra denne perioden har jeg lest ”Rapsodi over et forfallent liv”, et dikt av Claes Gill, som kom ut i diktsamlingen Fragment fra et magisk liv i 1939. Dette diktet skilte seg veldig ut fra dikt som ble skrevet på den tiden. Formen er veldig fri, og det eneste som gjør at diktet ikke er fullstendig kaotisk og usystematisk, er at strofene i diktet har lik mengde vers.

Det virker som diktet bare er en samling tanker, følelser og fornemmelser. Hele diktet brøt med de tradisjonelle måtene man skrev lyrikk. Gill ramser opp sine opplevelser av tilværelsen, og det som gjør at diktet får en rød tråd, er nettopp at de ulike opplevelsene gir uttrykk for noe mørkt og dystert. Diktet handler om mangel på håp og lykke, muligens død.

Claes Gill

”Rapsodi over et forfallent liv” er dermed modernistisk sentrallyrikk, som er skrevet i veldig frie former.

Personlig synes jeg diktet var tungt å lese og forstå, mye på grunn av mangel på rytme og typiske lyriske virkemiddel. Diktet var oppramsende, og manglet flyt. Sterk bildebruk og utypiske ordvalg gjorde også at diktet ble vanskelig å forstå og analysere. Likevel synes jeg diktet er godt skrevet, og veldig unikt.

Jeg har aldri vært spesielt interessert i å lese, spesielt ikke skjønnlitteratur og lyrikk. Konsum av andres oppdiktede tekster gir meg ikke noe spesielt, dermed blir det ofte tungt og kjedelig. Når jeg leser andres verker, er det mest for å oppnå forståelse av noe, eller for å oppdatere meg om omverdenen. I de tilfellene jeg må lese dikt, begynner jeg alltid å lese gjennom diktet, og undersøker om det er ord og symbol jeg ikke forstår. Jeg prøver så å få forståelse av motivet, tematikken og tanken bak diktet. Dermed blir det mye enklere å lage en analyse eller fremføre diktet med innlevelse.

Når det kommer til å skrive skjønnlitteratur og lyrikk, er det en annen sak. Jeg elsker å dikte og fantasere, men å skrive dikt med dype meninger og tanker er vanskelig. Spesielt om man skal blande inn rim og symbol. Dermed blir mine dikt ofte mer humoristiske og tilfeldige, men likevel klarte jeg å få dikterblyanten i en dikterkonkurranse som ble avholdt på skolen min da jeg gikk i 7. klasse.