lørdag 8. januar 2011

Språkpolitikk og språkdebatt

Det norske språket vil stå ovenfor flere utfordringer de nærmeste årene. Engelsk, og andre store språk vil fortsette med å påvirke språket, og vi vil bli nødt til å importere ord, eller lage fornorskede ord i fremtiden. Når vi importerer flere og flere ord inn, mister språket mer og mer tilknytning til det norske, til norsk kultur og tradisjon. Man kan allerede se større bruk av engelske ord og uttrykk i dagligtalen, spesielt i den yngre generasjonen. Dermed vil det for mange også være naturlig å skrive på denne måten. I mine øyne er ikke det noe problem at vi importerer ord, det er heller ikke noe særlig mye vi kan gjøre for å hindre dette.

Presset på det norske språket har blitt stadig større, i takt med teknologiske oppfinnelser. Radio og musikkspillere gav oss sangtekster på engelsk, TV og kino gav oss filmer og serier på engelsk, PC og spillkonsoller gav oss programmer og spill på engelsk, og internett gav oss enda mer engelsk. Stadig import av ord, har også gitt oss domenetap, blant annet det er nesten kun engelsk som blir brukt i lærebøker ved høyskoler og universiteter. At flere faguttrykk blir på engelsk, burde man derimot ikke se på som et problem. Større bruk av engelsk, da også innen faguttrykk, gjør det lettere å arbeide, diskutere og samarbeide på tvers av landegrenser.

En løsning på dette "problemet" skaper muligens også nye utfordringer. Om det norske språket hadde fått en felles rettskrivningsnorm, altså en form for samnorsk, ville det vært mye lettere å motarbeide innvandring av engelske ord og uttrykk. Et felles skriftspråk vil hindre forvirring språkmessig, være mer praktisk og effektivt. Av den grunn ville Norge også tjent økonomisk på å bare ha ett skriftspråk. Men spørsmålet blir da hva dette nye skriftspråket skal basere seg på. Statistisk burde nok bokmål vært sterkest representert.


Ett land, to skriftspråk

I mine øyne er ikke bruken av engelske ord, den største utfordringen det norske språket står ovenfor, men heller stadig større bruk av slang og engelsk rettskriving. Den nye generasjonen har en tendens til å videreføre SMS- og chattespråk til den mer formelle skrivingen. Påvirkning av engelsk, har også skapt flere orddelingsfeil. I fremtiden vil kanskje ikke lenger den norske befolkningen se humoren i feil som ”ananas ringer”, ”appelsin biter” eller ”koke bøker”. For å forhindre dette, burde kanskje norskfaget blitt revidert, eller oppdelt i to fag. Litteraturhistorie og norsk. For i mine øyne er det viktigere at befolkningen kan skrive riktig norsk, enn at de kan mye om gamle norske og internasjonale forfattere.

Selv med radikale bevegelser, og at det er opprettet et eget politisk parti, ett skriftspråk, skjer det endringer i svært liten grad. På grunn patriotisme i hele landet, når det gjelder dialekt og lokal egenart i språket, er det vanskelig å gjøre radikale endringer i språket. Folket er knyttet til språket sitt, det er en del av ens historie, ens kultur, og en del av personens identitet. Derfor blir veldig mange engasjert i språkspørsmål.

For min egen del er jeg ganske opptatt av spørsmål rundt samnorsk. Etter flere revideringer av rettskrivningsregler innenfor både nynorsk og bokmål, har det blitt verre å skille skriftspråkene. Folk blir forvirret, og usikre på hva som er hva. Man kan lese et helt avsnitt av en tekst, uten å vite hvilket skriftspråk som brukes. For å forhindre dette, må vi enten innføre samnorsk, eller større forskjeller på skriftspråkene. Om vi da beholder nynorsk og bokmål, må alle lære seg begge skriftspråkene. Det er helt uforståelig når folk får fritak for et av skriftspråkene, alle må ha opplæring, men å få karakter i sidemål, er derimot en helt annen sak. Det er dog flere fag, eller interessefag hvor karakteren ikke bør være gjeldende (slik som gym, kunst og håndverk, musikk, og mat og helse), hvor sidemål kommer under.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar